ut i naturen

Hva er det egentlig som skjer med oss?

Det er noe som ikke stemmer.

Vi lever i det rikeste, tryggeste og mest komfortable samfunnet menneskeheten noen gang har skapt. Aldri har flere hatt tilgang til utdanning, helsetjenester, fritidstilbud, informasjon og materielle goder.

Likevel øker stresset.

Ensomheten øker.

Psykiske plager øker.

Barn og unge rapporterer om mer uro, mer press og mer usikkerhet enn tidligere generasjoner.

Så da melder spørsmålet seg:

Hva er det egentlig som skjer med oss?

For dersom utviklingen er så negativ som tallene antyder, må det jo være noe i lufta vi puster inn, maten vi spiser eller livet vi lever som ikke fungerer helt slik vi hadde tenkt.

Kanskje er det bokstavelig talt noe i lufta. Mikroplast, PFAS, miljøgifter og kjemikalier vi knapt rekker å lære navnet på før forskerne oppdager nye.

Kanskje er det maten. Mer prosessert, mer industriell og ofte produsert lengst mulig unna dem som skal spise den.

Eller kanskje ligger forklaringen et helt annet sted.

Kanskje er det livet vi lever.

Gjennom snart førti år har jeg arbeidet med barn, unge og voksne. Som lærer. Innen barnevern. Gjennom folkehelsearbeid. Som veileder for mennesker som strever med stress og utmattelse. Gjennom Barnas Øy. Gjennom naturrestaurering i bekker og elver. Gjennom arbeid med ungdommer som av ulike grunner har falt litt utenfor.

Og jeg sitter igjen med en stadig sterkere følelse:

Vi har blitt veldig flinke til å snakke om mennesker.

Men kanskje litt dårligere til å forstå hva mennesker faktisk trenger.

Da jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var ikke livet nødvendigvis enklere.

Vi falt ned fra trær.

Vi fikk skrubbsår.

Vi tapte konkurranser.

Vi måtte vente.

Vi kjedet oss.

Vi måtte finne på ting selv.

Og min mor hadde en bemerkelsesverdig enkel oppdragerstrategi.

Hun slapp meg ut om morgenen og håpet jeg var hjemme før sola gikk ned.

Det var omtrent hele planen.

Ingen mobiltelefon.

Ingen GPS.

Ingen sporingsapp.

Ingen kontinuerlige statusoppdateringer.

Jeg overlevde stort sett.

Og hvis jeg hoppet over et måltid fordi jeg var opptatt med å bygge hytte, fiske, utforske skogen eller finne på noe annet tull, ble det heller ikke erklært nasjonal krise.

Jeg var sulten når jeg kom hjem.

Det gikk som regel bra det også.

Ingen kalte dette robusthet den gangen.

Det het bare oppvekst.

Vi bygde hytter uten HMS-plan.

Vi fisket uten kursbevis.

Vi syklet milevis uten refleksvest, GPS-sporing og sikkerhetsinstruks.

Det betyr ikke at alt var bedre før. Vi manglet både sykkelhjelm, internett og til tider ganske mye sunn fornuft. Men vi fikk til gjengjeld noe som er blitt en mangelvare i dag: frihet til å prøve, feile og finne ut av livet på egen hånd.

Det er mulig vi tok større risiko.

Men vi lærte også noe viktig:

At verden ikke alltid tilpasser seg oss.

Derfor måtte vi lære å tilpasse oss verden.

I dag virker det som om vi forsøker å beskytte barn mot alt som er vanskelig. Samtidig utsetter vi dem for belastninger ingen generasjon tidligere har opplevd.

De sammenlignes med hele verden.

De vurderes hele tiden.

De er tilgjengelige hele døgnet.

De får vite hva de mangler før de rekker å glede seg over det de har.

Og kanskje aller viktigst:

De blir evaluert konstant.

Som lærer har jeg ofte undret meg over dette.

Hvorfor er vi blitt så opptatt av å måle alt?

Hvorfor skal barn kartlegges, vurderes og sammenlignes fra stadig tidligere alder?

Hvorfor oppfører vi oss som om fremtiden kan leses av på en test i femte klasse?

Det merkelige er at vi egentlig vet bedre.

Idretten har visst dette i generasjoner.

De fleste som blir best som voksne, er sjelden de beste som 12-åringer.

Noen utvikler seg tidlig.

Andre sent.

Noen blomstrer først når de er 20.

Andre når de er 40.

Mennesker vokser forskjellig.

Likevel virker det som om vi hele tiden forsøker å «toppe laget» tidligere og tidligere.

Vi måler.

Sammenligner.

Rangerer.

Evaluerer.

Og så undrer vi oss over at stadig flere føler seg utilstrekkelige.

Når vi restaurerer bekker gjennom Sjøørret Sørlandet, lærer elevene noe interessant.

Bekken spør ikke om karakterene dine.

Fisken bryr seg ikke om hvor mange følgere du har.

Vannet er fullstendig likegyldig til om du er populær eller ikke.

Men naturen gir umiddelbar tilbakemelding på innsats.

Flytter du stein, skjer det noe.

Planter du vegetasjon, vokser det.

Fjerner du plast, blir bekken renere.

Resultatet er ekte.

Mestringen er ekte.

På Barnas Øy har jeg sett ungdommer som strever på skolen blomstre når de får ansvar for en robåt, et bål eller en gruppe yngre barn.

Plutselig oppdager de at de kan noe.

At de betyr noe.

At de trengs.

Og kanskje er dette et av de mest oversette ordene i vår tid:

Å være nødvendig.

For mennesker trenger ikke bare trygghet.

Vi trenger betydning.

Vi trenger fellesskap.

Vi trenger ansvar.

Vi trenger mening.

Og vi trenger utfordringer som gjør oss sterkere.

Det merkelige er at vi vet dette.

Vi vet at fysisk aktivitet virker.

Vi vet at natur virker.

Vi vet at søvn virker.

Vi vet at fellesskap virker.

Vi vet at praktisk arbeid virker.

Vi vet at ansvar virker.

Vi vet at mestring virker.

Likevel fortsetter vi å organisere samfunnet som om vi ikke vet det.

Når resultatene blir dårligere, lager vi nye strategier.

Så nye handlingsplaner.

Så nye rapporter.

Så nye evalueringer.

Og når det fortsatt ikke virker, bestiller vi en ny utredning.

Noen ganger lurer jeg på om vi har havnet i en merkelig sirkel.

Jo større utfordringene blir, desto mer sitter vi inne og snakker om dem.

Mens løsningene ofte finnes ute.

Der barn og unge får bevege seg.

Skape.

Bygge.

Utforske.

Hjelpe.

Oppleve mestring.

Når de neste rapportene kommer og forteller oss at stadig flere unge sliter, vil det sikkert komme forslag om flere tiltak, flere planer, flere kartlegginger og flere voksne som skal følge opp.

Noe av dette er viktig.

Men det er ikke sikkert det er der hovedsvaret ligger.

For kanskje mangler vi ikke først og fremst flere voksne som passer på.

Kanskje mangler vi flere steder å gå til.

Flere bålplasser.

Flere robåter.

Flere ungdomsjobber.

Flere naturprosjekter.

Flere bekker å restaurere.

Flere områder der barn kan få lov til å være barn.

Flere arenaer hvor unge kan oppleve mestring uten karakterer, evalueringer og skjermer.

For de fleste av oss lærte ikke å sykle ved å lese om sykling.

Vi lærte ved å sykle.

Vi lærte ikke fellesskap ved å snakke om fellesskap.

Vi lærte det ved å være en del av det.

Vi lærte ikke robusthet gjennom teoritimer.

Vi lærte det gjennom livet.

Kanskje er det derfor vi bør stoppe opp litt.

Ikke fordi alt var bedre før.

Det var det ikke.

Men fordi vi bør være ærlige nok til å spørre:

Hvis stadig flere unge sliter i et samfunn som aldri har vært rikere, tryggere og mer opplyst – er det da ungdommen som har blitt problemet?

Eller er det mulig at noe i måten vi har organisert livet på, ikke lenger fungerer like godt som vi liker å tro?

For kanskje trenger vi ikke først og fremst flere eksperter som forteller oss hva som er galt.

Kanskje trenger vi flere voksne som tør å huske hva som faktisk virket.

Mer lek.

Mer natur.

Mer bevegelse.

Mer ansvar.

Mer fellesskap.

Mer virkelighet.

Og kanskje litt mindre måling av mennesker som fortsatt er i ferd med å vokse.

For om det virkelig er noe i lufta, maten eller livet som gjør oss sykere, mer urolige og mer ensomme, så bør vi kanskje begynne jakten på svaret der mennesker alltid har hørt hjemme:

Ute blant andre mennesker.

Og ute i naturen.